BETYDNINGEN AV Å GÅ I RESONANS

Jeg ble kjent med IoPT som behandlingsmetode våren 2021, og har siden den gang hatt utallige selvmøter, og resonnert i enda flere. Ettersom årene har gått og erfaringene med metoden har blitt mange, har jeg kommet såpass langt i min egen helingsprosess at effektene av IoPT som terapiform avtegner seg på stadig dypere nivåer i min bevissthet.

Det er åpenbart for meg at selvmøtene er av største betydning i så henseende. Det er likevel betydningen av å være resonansgiver jeg ønsker å belyse i denne artikkelen. Min intensjon er å løfte fram rollen som resonansgiver i et helbredelsesperspektiv.

Med utgangspunkt i Franz Rupperts spaltningsmodell som beskrevet i boken Min kropp, mitt traume, mitt jeg (Ruppert & Banzhaf, 2018, s. 31), erfarer jeg at å gå i resonans er som å være i mitt sunne jeg, samtidig som jeg resonerer en annens traume- og overlevelsesdeler. Jeg opplever at jeg kan gjøre dette fordi jeg har kjennskap til traumedeler og overlevelsesdeler i meg selv. Jeg har altså tilgang til naturlige «referansepunkter» for å kunne uttrykke en annens traume- og overlevelsesdeler, når jeg inviteres til dette. Slik jeg forstår det, er disse delene et resultat av et intelligent system som hjelper oss å overleve i ekstreme og truende situasjoner, men som blir dysfunksjonelle når de fortsatt gjør seg gjeldende ute av kontekst i det videre livet for øvrig.

Målet med terapiformen er altså å styrke de sunne delene av individet, at det blir mer av et sunt Jeg og mindre traumeoverlevelsesdeler. (Ruppert & Banzhaf, 2018, s.74). Dette kommer selvsagt som en konsekvens av selvmøtene, men min påstand er at det også kan komme som en konsekvens av å være resonansgiver.

Min erfaring etter å ha gjennomført mange selvmøter over 3,5 år, er at et sunt Jeg er et romslig, fleksibelt og robust Jeg. Jeg referer her til en opplevelse av en autentisk identitet, altså at Jeg = Jeg. (Ruppert, 2019, s. 35). Jeg mener at jo mer jeg styrker mitt Jeg, jo mer Jeg det blir i meg, jo mer kan jeg tåle av meg selv når jeg erfarer det som er ikke-jeg. Med ikke-jeg menes tanker, følelser og fornemmelser som har opphav i overlevelsesstrategier og -mønstre jeg bærer i meg, altså identifikasjoner og kondisjonering, herunder jeg = du. (Ruppert, 2019, s. 32).

Fordi jeg har jobbet såpass mye med meg selv, begynner jeg å kjenne mitt eget stoff og min egen historie godt. Kapasiteten til å bære og tåle meg selv blir stadig større. På denne måten utvikler jeg en skarpere evne til å skjelne mellom Jeg og ikke-jeg i mitt daglige liv. Dermed kan jeg navigere overlevelsesmønstrene med en større grad av ro og aksept, la dem oppstå og forsvinne igjen i større grad, uten å la meg absorbere. Uten å bli «revet med» av disse kreftene. Det er slik jeg også forstår Ruppert når han beskriver det sunne jeget i terapien:

«...det sunne jeget må aktiveres igjen. Det må igjen bli i stand til å overta sin styrende funksjon og ansvaret for hele personen. Kun et sunt jeg er i stand til å koordinere og avstemme alle de psykiske enkeltfunksjonene mot hverandre. Kun det sunne jeget har evnen til å ta avgjørelser som er i samsvar med hele organismen.» (Ruppert & Banzhaf, 2018, s. 74).

Gjennom selvmøtene styrker vi, og bygger ut, det sunne jeget og dets evne til å ivareta seg selv på konstruktive måter. Min erfaring er at dette helt klart skjer ved hjelp av selvmøtene, i terapirommet, og at effekten av det er at det også skjer ute i verden, i livet.

Den andre effekten, som forsterker dette, er å være i resonans. Ved å være i resonans erfarer jeg i betydelig grad at jeg oppøver evnen til å være i mitt sunne Jeg, samtidig som jeg erfarer all støyen fra mitt ikke-jeg; de vonde tankene, de vonde følelsene, smertefornemmelsene og knytningene i kroppen. Det er ikke først og fremst min egen smerte jeg bærer når jeg er i resonans, men det bidrar til å oppøve nettopp kapasiteten og evnen til å tåle, bære og skjelne mellom mitt Jeg og mitt ikke-jeg; og navigere med større oversikt og ro gjennom livet.

Jeg har kjent i meg selv det jeg resonerer for andre, derfor vet jeg hvordan slik smerte kjennes. Det er erfaringer jeg har fra min egen eksistens. Dermed er det å være resonansgiver noe mye mer enn bare å gjøre en medmenneskelig og barmhjertig handling. Ikke bare bidrar jeg til et annet menneskes helbredelse og heling av seg selv, det bidrar også direkte til min egen heling av meg selv. Et annet menneske ber meg om å bære dets smerte for en kort stund, og samtidig får oppøvd evnen til å bære meg selv, ved å bære og reflektere den andres smerte.

Å bli klar over meg selv står for meg som en nøkkel til et helere og sunnere Jeg. Å resonere bringer klarhet. Det gir meg mulighet til å observere fra mitt Jeg, det som utspiller seg i mitt system på vegne av en annen, og som jeg kan kjenne igjen, fordi det utspiller seg i mitt eget system, når det aktiveres. Ved å øve opp denne evnen til å både observere og erfare samtidig, øker jeg kontakten til mitt stabile Jeg. Det Jeget som forblir stille og stødig, og som uten dom betrakter det som utspiller seg i systemet i form av ubehag og støy. Først da er jeg i stand til å ta et reelt valg, framfor å være et maktesløst offer som vaskes rundt i den indre stormen. Først da kan jeg møte livserfaringene som meg Selv, og stå rolig i stormens øye.

Jeg vil derfor framheve at betydningen av selvmøtene og resonansgiving sammen har et særdeles kraftfullt helbredende potensiale. Dette er min erfaring etter å ha deltatt som resonansgiver i svært mange selvmøter. Jeg ønsker å tydeliggjøre for alle som praktiserer IoPT, hvilke muligheter som ligger i resonansgivers rolle, både i form av menneskelig vekst, økt medmenneskelig kompetanse og selvhelbredelse, i tillegg til det som er åpenbart helende for intensjonsgiver i et selvmøte. Etter mitt syn er det derfor vesentlig å kultivere resonans og resonansgivere, for å virkelig få utnyttet denne delen av terapien til alles beste.

IoPT som metode har her et større potensiale for traumetilheling og oppøving av kompetanse til å tåle livet, og mitt håp er at betydningen av resonansgivers rolle tas til ettertanke i videre praksis. Gode resonansgivere gir god traumeterapi – for alle involverte.

Litteratur:

Ruppert, F. (2019). Hvem er jeg i et Traumatisert og Traumatiserende samfunn? (2. utg.). Institutt for Traumearbeid.

Ruppert, F. & Banzhaf, H. (2018). Min kropp, mitt traume, mitt jeg. Institutt for Traumearbeid.